jeg har aids - hiv deg på!

Så er det vel på tide å skrive litt langt igjen, og dette er noe jeg annonserer fordi jeg faktisk MÅ gjøre det. Alle som har en blogg skriver noen ganger kjempelangt om seg selv. Eller deler dagen opp i flere chapters. Første jeg kan begynne med er jo at jeg ikke lenger kan skrive norsk. Jeg kan faktisk verken skrive norsk eller engelsk. Jeg må slå opp hvert eneste ord, og hvis du tenker: Dette ser jo ut til å gå rimelig bra. Så tar du grusomt feil. En gang kunne jeg skrive så sinnsykt vakkert og stemningsfullt. Jeg kunne finne på de mest psycho metaforer! Også sitter jeg her nå da, hører på Gnarls Barkley, og tenker at jeg har tapt. Jeg har faktisk blitt mer opptatt av å øve meg på å skrive superraskt - og ikke kikke på tastaturet - og trene opp venstre hånda mer. Jeg skriver generelt mest med høyre, men det er jo ikke så merkelig.

Så i det siste, så har jeg forsøkt å tegne flere av bildene jeg har i hodet. Også er jeg jo fremdeles en jævel på stikkord. Noe kan jeg hente fram og noe kan jeg gi dere. Jeg har tenkt mye på et samtaleemne som har forfulgt meg siden krigen (strengt talt ikke). Vi tar det i stikkordsform: den tredje verden. stakkars barna i afrika. fråtsing. skyldfølelse. vesten. egoisme. knekkebrød. rufus (FØKK RUFUS. det er et dritskremmende prosjekt!). livsnyter vs sinnataggen. OL.

Jeg har tenkt mye på hvordan man på best mulig måte kan være en livsnyter - samtidig som man har evne til å tenke: "om jeg ikke får den jobben, så er det ikke verdens undergang, for det er jævlig mange mennesker der ute som bare kunne drømme om å være i min situasjon-ish". jeg har prøvd å finne en løsning for alle de mennesker der ute som rett og slett fyrer litt opp når diskusjonen kommer på bane. Hvordan i helvete skal et menneske kunne ha det godt hvis man bare skal sammenligne seg med hvordan alle andre har det i verden. Jeg burde jo donere bort alt jeg eier og har til noen som trenger det mer. jeg burde jo gå naken. jeg burde jo aldri mer spise hamburger. osv. Hvorfor tar jeg det med slik en knakanes ro? Hvorfor gråter jeg ikke hver kveld, med slik en samvittighet og slik en rettferdighet jeg har. Hvorfor rynker jeg ikke på øyenbrynene når noen forteller meg at julaften med familie ikke er viktig? Fordi jeg i bunn og grunn er enig. Og fordi jeg vet dette fordi jeg har vært politisk engasjert omtrent hele mitt liv. Fra morsmelk til kriging på nørrebro. Kanskje er det snakk om en eller annen form for trygghet eller styrke - KUNNSKAP. "Jeg kan ikke bli irritert når noen forteller meg at barna i afrika sulter, fordi jeg mener det er viktig å ha det godt med seg selv". SELVFØLGELIG skal man ha det godt med seg selv! Noe annet er bare ren og skjær bullshit, destruktivt Do-oh! Men hvis du faktisk har litt peiling. Leser aviser. Ser på nyhetene. Roper højt. Så lover jeg deg, du vil faktisk ikke bli morsk og ta det så jævlig personlig. En annen ting er jo dette med å gjøre noe - det er bortkastet å sitte med en dårlig samvittighet. Du SKAL gjøre noe. Og her kommer noe som vil gjøre my peeps førbanna måske: Du skal gjøre noe, slik at noen får det bedre, slik at du kan få det bedre med deg selv. Fordi du da også gjør en kjempetjeneste for dine venner - dine omgivelser in general.

Nuff iz nuff. I morgen flytter jeg inn i ny kåk. I mellomtiden vil jeg bare at folk skal være vennlige. Det er interessant å tenke på at vi ikke kommer noen vei framover - fordi vi aldri ville kunne finne på å sitte fyllesyke i syden med en nynazist.