Det kunne vært forbigående..

Ja, det var da fælt så sørgelig denne bloggen skulle ende.
Jeg tror jeg setter den litt i gang igjen. Ble så smått inspirert av et par andre blogger, hvor det uttrykkes følelser.
Så i dette blogginnlegget skal jeg skrive om følelser, rettere sagt uttrykke noen. Jeg skal faktisk gi bloggen et lite utdrag fra dagboka mi (jeg har aldri noensinne nektet for at jeg er emo, praise da lord for that). Here it goes:

"2011"

Klokka var 11:15. Henrik kikket på sjåføren i uniform. Hvor ofte ser dere dette? Cirka i gjennomsnittet en om dagen. Henrik kikket ut av vinduet, pustet tungt og var på vei til å stille et nytt spørsmål som ville hjelpe han til å strukturere tankene. Politimannen avbrøt tankene hans; den statestikken må jeg rette på. Cirka en om dagen, men det er sjeldent vi finner hoppere.

Jeg sitter på en hemmelighet. I meg selv ligger det en tung og dyster hemmelighet som jeg ikke klarer å ordlegge. Når jeg går på gata, går jeg på en annen måte. Hemmeligheten gjør meg ærlig og uredd. Menneskers blikk betyr ikke lenger hva de en gang betydde. Jeg går cirka litt langsommere, det er cirka litt mer tåkete rundt meg. Jeg er cirka litt mer ømtfientlig for skrik og cirka litt mer oppmerksom på latter. Jeg hører ikke på musikk lenger når jeg er ute å går, for jeg må konsentrere meg om å ikke falle. Jeg gjentar stille for meg selv, listen over ting jeg må ha med meg når jeg er ute og går. Jeg tror jeg har glemt noe hver gang. Disse tingene er som regel: mobil, busskort og visa. Sistnevnte bruker jeg mye. Jeg kjøper tre dameblader hver gang jeg er i butikken. Jeg kjøper også iste. Jeg kjøper alltid to av disse, eller en stor. Jeg kikker på mobilen stort sett hele tiden. Jeg tar den også med på do. Busskortet tror jeg har gått ut, men veien dit er for lang. Da må jeg ønske det høyt foran en venninne, fortelle henne at jeg har et ønske om å sjekke når busskortet mitt går ut. Aller mest skulle ønske jeg ikke trengte det. Jeg vil ikke trenge noe, men hverdagen krever det. Jeg føler meg bortskjemt på den måten at jeg ikke vil delta i hverdagen. Jeg har alltid vært en forkjemper av å delta i hverdagen. Henrik var hans romkamerat. Og han var min beste venn. Den natten han valgte å ta sitt eget liv, valgte han å forlate to mennesker som ville bli sittende med følelsen av tomhet, ansvar og skyld. Ingenting av dette bærer særlig mye preg av å være gjennomtenkt.

Hilsen julie
-

Flott skrevet? Virkelig. Sterkere? Vil jeg tro! Svakere? Vil jeg også tro. Mer sinna: indeed. Elsker høyere? uten vil: Ja.
Forbigående? Livslang prosess!