shizzle.

Henviser til en sak fra dagbladet.no:

http://www.dagbladet.no/nyheter/2008/09/24/547953.html

Jeg elsker dyr. Jeg synes dyr, og da spesielt: katter, hunder, rotter og kuer, er verdens fineste.
Denne saken gjør meg likevel litt splittet.

For det første er det jo jævlig trist at folk setter dyr i veikanten. Det ER helt på trynet. Finn på noe bedre liksom. Jeg mener overhodet ikke at man skal finne flere kreative løsninger i sjangeren "kitty must die - slowly and painful", men jeg tenker mer i retning: Skyte den, knekke nakken på den (hvis du veit hva du driver med), plassere den inne hos den dyrevennelige naboen, prakke den på en gammal, ensom dame o.l.

Saken er agurk. Agurk-nytt. Ja, en kvinne finner en stakkars, søt kattunge i grøftekanten, plassert der for å dø. Det trigger til noe vi så alt for godt kjenner til, nemlig en Walt Disney klassiker: "Bambi". (mor og barn (i rådyrsform), ute på et jordet for å gjøre seg feite før den brutale vinteren feier over dem som et uventa lynnedslag en varm sommerdag i midten av juli. Tilgangen til mat er begrenset og dette er faktisk den ENESTE ENE OG ALENE, MULIGE utvei for å kunne overleve snøstormen. Så der står de, med de tårefylte dådyr-øya sine, aner fred og ingen fare, før de slemme menneskene kommer med de store geværene sine og fyrer løs. Mor, med bambi i helene, sprinter for harde livet, OG PLUTSELIG står lille, dumme bambi alene inne i skogen. Vi, som tilskuere, vet hva som har skjedd. Mor er død. Hun prøvde desperat å distrahere jegerne, slik at bambi ville komme helskinnet ut av det hele. Så desperat at jegerne tok innersvingen på henne. Så der står bambi, med de hersens øya sine og roper på mor. Men hun svarer ikke. ...Og vi tuter i kor) Det kan også trigge til en annen klassiker: "den lille stygge, tjukke andungen" .. okei, så var den kanskje ikke tjukk. Men vi er vel alle sammen enige om at feit&schtøgg går hånd i hånd, akkurat som plastelina&moreller, rømme&diabetes og kreft&purresaft. (story: Lille stakkars andungen, så stygg atte, trasker alene bortover (i naturlige omgivelse, well offcourse!). Ingen av de andre fugleartene er så stygge som den, så andungen opplever noen enormt, brutale avvisninger i sine forsøk på integrere seg i andre fugleflokker).

Det skjærer oss rett i hjertet: Dyr som er uønsket, som blir forlatt, som mister sin mor eller far i en tragisk ulykke, som er skadet, eller opplever mobbing/trakassering.

Poenget er at: Vi lever i en brutal verden. Det er ikke noe å legge under en kam at dyr blir mishandlet - på det groveste, flere steder i verden, i et helt vilt omfang. Å spise hund i kina virker helt fisse fisse i mine øyne, men for en kineser, er det kanskje den mest naturlige ting i verden. I vesten har vi et helt insane forhold til døden, vi går i panikk, lukker øynene, banker tre ganger i bordet - i verste fall - utvikler en voldsom angst, som forfølger oss hele livet, helt fram til vi FAKTISK DØR AV DET. BØ! haha. Jeg skal ikke påstå at mennesker er høytstående vesen, tenke sjæl og mene, tvert i mot. Vi bruker det jo, i så mange situasjoner, i mot oss selv. Legg hva du selv vil i disse ord. Lag et regnestykke. Spis kake og grin. Whateva. Dyr frykter ikke døden, de lever ikke i en overdimensjonert frykt, slik som oss mennesker. Dyr søker gjerne til steder hvor de kan få dø i fred. Og ja, verken dyr eller mennesker ønsker å oppleve døden i form av en livsbervøvelse, med andre ord: At andre vesener, tar ditt liv, mens du fremdeles er i stand til å nyte din fysiske tilstedeværelse. Både mennesker og dyr opplever jo en frykt i dette. Forskjellen ligger i at dyr frykter å miste sin fysiske organisme, en slags kroppsberøvelse, mens menneskers dødsangst ikke er konsentrert om å bli drept av et annet vesen, men konsentrert rundt det å dø i det hele tatt, selv om det er i en høy alder. Ok, dette var bare et illustrerende eksempel.

Tilbake til saken: Ja, katten var søt, ta den med hjem, prøv å gi den videre. Kakk den hvis du ikke ser noe annet håp. Men bland for guds skyld ikke politiet inn saken (ikke gud heller, helst). Ta en selvstendig avgjørelse! Her om dagen ble jeg innblandet i noe lignende. Jeg gikk forbi gammel torv da en kvinne kom løpende i mot meg fordi hun hadde funnet en fugl som var nær ved å dø. Og vi bare måtte redde den, vi MÅTTE redde den. Det viste seg at det var flere som engasjerte seg i saken. Blant annet en gammel gatemusikant, en overparfymert homo i 40-åra, en pønker og to utlendinger som stablet kasser. "Hva kan vi gjøre, hva kan vi gjøre?!!" skrek kvinnen desperat. Jeg kikket ned på bakken, der lå en due, halvveis kakket ihjel, vingene i ustand og innsyn til opptil flere organer. Jeg kikket på dem og sa: Nei, den må vi nok ta knekken på. Hvilken respons! Skulle trodd jeg stod der og erklærte meg selv som stolt nazist. "Du mener ikke det! Herregud! Det finnes et liv, et hjem for denne fuglen!". I en hel time måtte jeg stå der og overbevise en gjeng med hippier (beklager, det passer bare best), om at fuglen ville ha det best om vi gjorde det slutt på dens liv. Vi snakker om en due, som ikke var i stand til å bevege seg en millimeter og som mest sannsynligvis ville dødd hva enn vi ville gjort. Om ikke av skadene, i hvertfall av frykt for det helvetes dramaet vi greide å stelle i stand. Så jeg løfter opp fuglen og prøver å finne en bil som kan kjøre over den. Død på et sekund. Bak meg står et sorgfullt kor kan jeg fortelle dere. Det var stønning, trøsting, tror til og med jeg hørte en liten bønn i det hele. "Nei! Vent!! Der kommer falken!" Og alle pustet lettet ut. Jeg er sikker på at disse menneskene har stått og ventet i 3 timer på denne bilen, den store redningen. En mann kommer ut, han har på seg hansker, han legger fuglen i et bur, så utbryter dama: Så godt at dere kom! Nå blir han frisk igjen! Mannen bryter ut i latterkrampe og sier: Beklager, men denne knekker vi nakken på rett rundt hjørnet, den har ikke sjans. Før han tasser tilbake til bilen. Det var en stum gjeng som ble stående igjen der tilslutt. herregud. har jeg blitt en forteller også nå. jeg gir meg ende over.

noe å tenke på i det minste.

ps: jeg griner som en liten drittunge til "den stygge andungen".