Mine tre

Det er søren meg på tide at jeg legger litt mer informasjon og saklighet i disse innlegga.
Jeg er sosete, veldig tydelig og livlig, men sosete. Fjern om du vil. Tenkte på det i dag, hvor mye jeg faktisk må anstrenge meg for å føle at jeg gjennomfører noe på riktig vis. Det kan vel lettest illustreres med et eksempel. Ta en samtale, en samtale mellom meg og en hvilken som helst annen. Det kan være en jeg har kjent hele livet og det kan være en fremmed kar med saksofon (helt tilfeldig). Samtalen er i gang, vi snakker nogen lunde normalt om noe som engasjerer oss begge, alt går som smurt, faktisk går det over all forventning! Jeg snakker, bygger og driver denne samtalen! Trekker inn en vits eller historie i ny og ne, setter inn et nøye vurdert kompliment når det behovet melder seg, ler og gråter på de riktige stedene. Men så kommer dette rare helvete inn på meg, jeg tenker at jeg ikke må slutte å snakke nå, jeg tenker at det er en dårlig ide å lage stygg grimase, jeg tenker at jeg i hvertfall ikke må rette blikket mot kjønnet eller brystpartiet. Så hva gjør jeg? Som regel bare en av dem, noen ganger to, men en sjelden gang glimter jeg til med alle tre!

Og det er her jeg tenker mer (gratulerer). Dette er vel strengt talt en form for tvangstanker?? Definisjoner på de ulike sinnslidelsene kan jeg ikke, men det jeg vet er at noen ville fortalt meg at jeg burde søke hjelp. Noen ville ha fortalt meg at det finnes et bedre liv, at de kjenner en psykolog ved navn Torunn Grotnol som faktisk kan redde meg. Men hva skal de da redde meg fra? Merkelig at så mange av oss blir fortalt hvilket problem vi har, før vi faktisk vet at vi har det. Jeg vet at mine tre ikke bare er et problem, de er nærmest et hinder. Vil jeg noen gang bli lykkelig? Neppe. Dette vet jeg fordi de fortalte meg det på TV på mandags morgen, i en avis ved lunsjtid og på en t-baneplakat på vei hjem fra jobb.

Jøss! Hvilken fettete luksus vi velter oss i.