Jeg vil forandre DEG.

Inn på lærerrommet, ned på pulten, på tastaturet, opp på skjermen. Nå skal det loggføres, og jeg bloggfører:

25/02.

Ok dag.

26/02.

Ok dag

27.02.

Virkelig dårlig dag.

28.02

Ikke tilstedet.

Under datoene skal det også fortelles noe om elevens dagsform, oppførsel, mestringer, problemer og sitater. Og jeg skriver for harde livet - her skal det rapporteres.

Så begynner jeg å tenke, og jeg gjør noe dønn driti ut. Jeg handler uprofesjonelt. Jeg tillater meg selv å antyde hva jeg selv mener er kjernen til problemet, jeg tolker og leker pedagog. Jeg tegner meg et bilde av eleven, setter meg inn i de ulike problematiske situasjonene og ser etter et slags reaksjonsmønster. Jeg tenker på fortiden, jeg tenker på hjemmet, jeg tenker på fritiden og ikke minst tenker jeg på hvilken erfaring eleven har hatt med skolen tidligere. Jeg stiller titusen ulovlige spørsmål. Jeg føler og jeg drømmer.

Skolen har aldri vært tilrettelagt for at enklte har spesielle behov, virkelig spesielle behov. Skolen har ingen midler eller ressurser til å kunne hjelpe deg. Den enkleste løsningen er å behandle deg som alle andre. Og når alle andre gjør noe dumt, så får de tilsnakk. Det er ingen forståelse i dette - verken fra din eller lærerens side. Det er ganske enkelt slik: Du ødelegger dagen min og passer ikke inn, jeg vil ikke ha deg her, men det er ulovlig å kaste deg ut. Dette er det tilbudet du har fått - innfri kravene! En-to-tre og der!... var diagnosen borte. nei?

Jeg drømte en natt at vi snakket sammen i utlandet. Vi befant oss på en gigantisk terrasse laget av sten. Utenfor denne terrassen, var det lag på lag med skog - og det var sol, for det var varmt.

Vi brukte sandaler begge to, og stripete tskjorter. Vi snakket sammen ved hjelp av et kritt. I stengulvet på denne gigantiske terrassen skrev vi ned forskjellige ord og tegninger, også svarte vi hverandre - konkret og enkelt.

Det er var i bunn og grunn en jævlig fin drøm, men jeg skvatt litt da jeg våknet og fortalte ingen om det fordi det virket helt feil. Men jeg tenker på den i ny og ne fordi den gjør at jeg liker jobben min. Og den motiverer meg til å ville fremme mestringsfølelse hos deg - både faglig og sosialt.

Så når jeg sitter her, på slutten av dagen og skriver rapport, ukesrapport, oppsummeringsrapport osv (det er ikke måte på!!), så skriver jeg ikke for at hele verden skal vite hvor slem du er, til tross for at skolen vil ha alt det fæle skrevet ned på papiret for å kunne bruke det mot deg senere. Jeg skriver fordi jeg vil snu deg til det som er bra. Det som er bra for deg. Jeg skriver det slik at vi alle skal kunne forstå.

Jeg er ikke kompetent nok til å kunne gi de rette oppgavene eller til å oppnå en samme type form for kontakt som det du ville hatt med en spesialist. Men jeg kan gi en god følelse, gode opplevelser og små motiverende stikk. Du er allerede en taper i manges øyne - jeg kan ikke la deg gå fritt blant disse. Jeg skal forandre deg så langt det lar seg gjøre for deg, uansett hvor uproff jeg må være.